Jakttur med langbue i Spania

Tidlig november 2022 gikk startskuddet for årets jakttur med bue til Acornland hunts rett utenfor Madrid, Spania. Reisefølget var seks erfarne buejegere fra Årdal, Høyanger, Valdres og Skjåk. Forventningene var høye til denne plassen, men aldri hadde jeg sett for meg at opplevelsen skulle bli så bra!

På turen hadde jeg valgt å ta med en ILF riser, Pathfinder, fra Mybo og langbuelemmer i carbon fra Bosen Bows. Bua var satt opp til 57 pund og pilene, Skylon Quantic i 400 Spine med Easton stainless insert 75 grain, tre-blads 300 grain broadhead fra VPA hadde en totalvekt på ca. 650 grain. FOC var på hele 29%. En oppskrift som skulle slå gjennom det meste av bein ved et evt. skudd mot storvilt.

Vi ble hentet på flyplassen i Madrid og kjørt til Acornland hunts som ligger et par timer på utsiden av bykjernen og opp i fjellene. En fantastisk plass i gammel spansk stil og med mye historie i veggene.

De første fire dagene med smygjakt ga mange observasjoner og spennende nærkontakter med villsvin, muflon og hjort, men ingen innenfor komfortabel rekkevidde. Den femte dagen skulle dette endre seg for meg.

Jeg hadde plassert meg mellom en stein og et tre, bare meter fra et godt brukt dyretråkk i håp om å få en skuddsjanse i grålysningen. Det gikk ikke mange minuttene før jeg hørte de første brølene. Langt unna, men et tydelig tegn på at dyrene var i bevegelse.

Plutselig skvatt jeg til idet det brølte som om han stod rett bak meg. I sidesynet, med kamuflasjehetta godt nedover øynene, så jeg bukken komme gående, 100-150m ifra meg. Han stoppet med jevne mellomrom for å lytte og for å svare på brølene som hørtes lengre ut i terrenget. På ca. 25m vinklet den og stilte seg opp med hele bredsiden til meg, løftet hodet og brølte for full hals. Jeg kunne nærmest føle vibrasjonene fra brølet (hvertfall så kjentes det slik ut.)

Endelig hadde jeg muligheten. Holdet var innenfor komfortsonen og han stod med hele bredsiden til. Det kunne nesten ikke bli bedre, men det var ett problem. Det var ingen vegetasjon mellom meg og bukken. Jeg stod på knær inntil steinen og måtte snu meg 90 grader for å kunne utføre et evt. skudd. Selv med god kamuflasje og camo-stift i ansiktet forstod jeg at risikoen for at han skulle oppdage meg ble for stor. Jeg valgte å sitte i ro, noe som skulle vise seg å være en klok avgjørelse.

Bukken gikk noen meter fremover, stoppet, brølte på nytt og tok 90 grader inn på dyretråkket som gikk forbi meg. Nå forstod jeg at det kom til å skje. At jeg skulle få muligheten til skudd på en kronhjort, eller Red Stag, med tradbue. Han kom gående i min retning, jeg måtte stole på egne ferdigheter, utstyr og utallige timer med trening. I det geviret forsvant bak trestammen som var mellom oss, trakk jeg buen raskt og i skjul, siktet med pilspissen som referanse mot vitale deler og pilen fløy. Den grønne lys-nocken bekreftet umiddelbar gjennomskyting og bukken satte fart.

Tusen tanker flyr igjennom hodet. Satt skuddet? Skjedde det virkelig? Hva om? Jeg melder fra til Ivan (outfitter) over radio at jeg har skutt på en stor Red Stag, og jeg får beskjed om å avvente til de kommer med sporhund. Ventetiden virker som en lang evighet og skuddet analyseres om igjen og om igjen. Pila er dekket av lyst blod og det er antydning til luftbobler. Dette lover jo bra, men satt skuddet for langt bak? Satt det for høyt? Hva om? Jeg hadde ikke mer enn sju meters hold og jeg var sikker i det skuddet gikk, men likevel så kjennes tvilen og ventetiden blir lang.

Etter hvert kommer Ivan og hunden, og når Ivan ser pilen så smiler han. «This looks very good, Espen. This looks very good!!» Følelsen blir umiddelbart bedre. Hunden slippes, og vi følger blodsporet. Etter ca. 30m setter hunden målbevisst av gårde. Det er helt tydelig at den har sett noe. Ivan som går litt foran meg, snur seg brått, smiler, kaster seg rundt meg og gratulerer. Jeg har fortsatt ikke sett noe, men det er helt tydelig at Ivan har sett noe stort. Jeg snur meg mot venstre og ser det store geviret ligge på en lysning like bortenfor oss. Følelsen i dette øyeblikket klarer jeg ikke helt å beskrive, men det er alt annet enn hva jeg har opplevd og følt på jakt tidligere. Det er en enorm følelse av mestring, lettelse og takknemlighet. Det er følelsen av mann mot natur, et velrettet skudd og følelsen av å lykkes. Følelsen av å få betalt for all treningen, all frustrasjonen og alle nesten-sjansene.

Ivan legger heller ikke skjul på at dette er stort for dem, Acornland hunts, at en slik bukk blir felt med tradbue.

Uavhengig av denne opplevelsen så var jaktturen til Spania preget av vill natur, mye vilt, upåklagelig vertskap, mat, drikke og et helt spesielt kameratskap og samhold mellom oss buejegere.

Om du allerede skyter med bue eller har lyst til å begynne med bueskyting og har en liten buejeger i magen, så anbefaler jeg at du tar kontakt med noen i miljøet for å komme i gang. Jeg hjelper også gjerne til!

Shoot straight,

Espen